Dom fra Høyesterett - oppsigelse grunnet alder


NORGES HØYESTERETT 

Den 18. februar 2010 avsa Høyesterett dom i 

HR-2010-00303-A, (sak nr. 2009/1594), sivil sak, anke over dom, 

A (advokat Erik Råd Herlofsen) 

Fellesforbundet for sjøfolk (partshjelper) 

mot 

X AS (advokat Viggo Bondi – til prøve) 

S T E M M E G I V N I N G : 

(1) Dommer Tønder: Saken gjelder spørsmål om oppsigelse på grunn av alder med grunnlag 

i sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd er i strid med diskrimineringsforbudet i 

sjømannsloven § 33, jf. § 33 B. 

(2) X AS (heretter X) ble etablert i 2006 etter at dets forgjenger, Y AS, i mai 2006 ble tatt 

under konkursbehandling. Selskapet drev passasjertrafikk mellom ----, ---- og ---- – fra 

først av med fartøyet MS Z, og etter at skipet i september 2007 måtte legges i dokk som 

følge av grunnstøting, med innleid fartøy, MS Æ. Virksomheten i X ble nedlagt i oktober 

2008. 

(3) Som følge av økonomiske problemer i selskapet, ble det i 2007 vurdert ulike tiltak. Det 

ble blant annet foretatt en gjennomgang av rutinene ved oppnådd pensjonsalder for 

ansatte om bord på fartøyet. Dette resulterte i at det i selskapets ”Skip operasjon manual” 

ble inntatt en ny bestemmelse om at ”ansatte om bord som oppnår pensjonsalder, 62 år, i 

tjeneste vil motta oppsigelse men om ønskelig og behov fra begge parter vil det bli gitt 

tilbud om tidsbestemt kontrakt eller vikar ansettelse”. Dette innebar at sjøansatte i rederiet 2

med henvisning til sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd som generell regel skulle sies opp 

når de fylte 62 år. 

(4) A ble ansatt i X 23. august 2006 som skipselektriker på MS Z. Han er født 27. februar 

1944 og hadde således fylt 62 år da han ble ansatt. A ble meddelt oppsigelse 14. mars 

2008. Han ble samtidig tilbudt midlertidig ansettelse. 

(5) A aksepterte ikke oppsigelsen og tok 9. mai 2008 ut stevning mot X. Sammen med A sto 

også en annen oppsagt arbeidstaker, B, som saksøker. Fellesforbundet for Sjøfolk var 

partshjelper. 

(6) Nedre Telemark tingrett avsa 8. september 2008 dom med slik domsslutning: 

”1. X AS frifinnes. 

 2. A, B og Fellesforbundet for sjømenn betaler i solidarisk ansvar for 

saksomkostninger til X AS med kr 60 465 – sekstitusenfirehundreogsekstifem 

– innen 14 – fjorten – dager etter dommens forkynnelse, med tillegg av 

forsinkelsesrente etter forfall.” 

(7) Tingretten la til grunn at sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd innebar en aldersgrense for 

sjøfolk på 62 år som hjemlet oppsigelse ved oppnådd aldersgrense. Denne rettstilstanden 

ble i følge tingretten ikke endret ved at det i 2007 ble tatt inn i sjømannsloven 

bestemmelser om forbud mot diskriminering, herunder diskriminering på grunn av alder, 

jf. sjømannsloven § 33, jf. § 33 B. 

(8) Etter først forgjeves å ha forsøkt å anke direkte til Høyesterett, ble anken brakt inn for 

Agder lagmannsrett, som 24. juni 2009 avsa dom med slik domsslutning: 

”1. Anken fra A forkastes. 

 2. Oppsigelsen av B er ugyldig. 

 3. X AS betaler i erstatning og oppreisning til B kr 46 000 – førtisekstusen – 

innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse.

 4. Erstatning for sakskostnader idømmes ikke verken for tingrett eller 

lagmannsrett.”

(9) Også lagmannsretten kom til at det ikke forelå noen motstrid mellom sjømannsloven § 19 

nr. 1 sjette ledd og § 33, jf. § 33 B, og at oppsigelsen derfor ikke var i strid med 

diskrimineringsforbudet. En subsidiær anførsel om at oppsigelsen av A stred mot 

ansettelsesavtalen siden han hadde fylt 62 år da han ble ansatt, ble heller ikke tatt til følge. 

På dette punkt var det dissens. For Bs vedkommende ble oppsigelsen ansett uhjemlet 

siden hun ennå ikke hadde opptjent full sjømannspensjon. 

(10) A har med Fellesforbundet for Sjøfolk som partshjelper påanket lagmannsrettens dom til 

Høyesterett. Anken retter seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse. For Bs vedkommende 

er lagmannsrettens dom endelig. Saken står i samme stilling som for de tidligere 

instanser. 

(11) Den ankende part, A, med tilslutning av partshjelperen, Fellesforbundet for Sjøfolk, har i 

hovedsak gjort gjeldende: 3

(12) Lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at oppsigelsen av A er lovlig. 

(13) Etter sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd har det vært adgang til å si opp sjøfolk alene på 

grunn av alder etter fylte 62 år, forutsatt at de hadde rett til pensjon etter lov om 

pensjonstrygd for sjømenn. Denne adgangen falt bort 1. mars 2007, da det nye kapittel II 

A i sjømannsloven om forbud mot diskriminering trådte i kraft. Disse bestemmelsene må 

på grunnlag av forarbeidene i kollisjonstilfelle gå foran bestemmelsen i sjømannsloven 

§ 19 nr. 1 sjette ledd. 

(14) Lovens § 33 setter forbud mot diskriminering blant annet på grunn av alder. Unntaket fra 

diskrimineringsforbudet i sjømannsloven § 33 B andre ledd kan ikke begrunne en slik 

forskjellsbehandling på grunn av alder, da vilkårene bestemmelsen setter for å gjøre 

unntak, ikke er til stede. Dette gjelder både vilkåret om at unntaket må ha vært nødvendig 

for å oppnå et saklig formål, og at det ikke må være uforholdsmessig inngripende. 

(15) Siden diskrimineringsreglene i sjømannsloven er et resultat av inkorporering av EUdirektiv 2000/78 om generelle rammebestemmelser for likebehandling i arbeidslivet, må 

sjømannsloven § 33 B praktiseres i samsvar med unntaksregelen på grunn av alder i 

artikkel 6 nr. 1 i direktivet, og slik denne er blitt fortolket av EF-domstolen. Det følger av 

praksis fra EF-domstolen at nasjonale domstoler må etterprøve om en regel om oppsigelse 

på grunn av alder tjener et legitimt formål, og om en slik oppsigelsesadgang er 

hensiktsmessig og nødvendig for at formålet skal oppnås. Det vises til domstolens 

avgjørelser i C-144/04 Mangold, sak C-411/05 Palacios de la Villa og sak C-388/07, 

Age Concern. 

(16) Som begrunnelse for å opprettholde sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd viser 

departementet i proposisjonen til ”yrkets art og de belastninger dette medfører”, 

jf. Ot.prp. nr. 85 (2005–2006) side 13. Dette er en begrunnelse som ikke holder med tanke 

på moderne sjøfart – arbeidsforholdene for sjøfolk er i dag helt annerledes enn tidligere. 

Hvis det er hensynet til sjøfolkenes helse og alminnelig sikkerhet om bord som er 

bestemmelsens begrunnelse, er dette tilfredsstillende ivaretatt på andre måter. Det vises til 

forskrift om helseundersøkelse av arbeidstakere på skip. Denne har til formål å sikre at 

arbeidstakerne er helsemessig skikket til tjeneste om bord og ikke utgjør en fare for andre 

eller for sikker drift av fartøyet. For arbeidstakere over 50 år er det krav om årlige 

helseundersøkelser. I 1984, da aldersgrensen ble hevet fra 60 til 62 år, protesterte 

sjømannsorganisasjonene mot 62-årsgrensen. Organisasjonene mente allerede den gang at 

det ikke var saklig grunnlag for å skille mellom arbeidsplasser på sjø og land med hensyn 

til når oppsigelsesvernet skulle opphøre, jf. Ot.prp. nr. 26 (1984–85) side 11. 

(17) Særlig urimelig er en oppsigelsesadgang ved 62 år for sjøfolk på passasjerskip i 

innenriksfart og i fart i Skagerrak mellom Norge, Sverige og Danmark, slik tilfellet er for 

A. Det er ingen saklig grunn som tilsier at han som ansatt elektriker skal ha et svakere 

oppsigelsesvern enn personer i samme alder i stilling som elektriker på land. Det er for 

øvrig ingen andre yrkesgrupper som det er naturlig å sammenligne med, som har så lav 

aldersgrense som 62 år. Heller ikke andre land praktiserer en så lav aldersgrense for 

sjøfolk. 4

(18) At sjøfolk oppnår rett til sjømannspensjon ved fylte 60 år, kan ikke rettferdiggjøre 

oppsigelsesadgangen. For A har oppsigelsen ført til en drastisk reduksjon i inntekt, siden 

han før oppsigelsen hadde rett til full sjømannspensjon ved siden av lønn. 

(19) At A er tilbudt midlertidig ansettelse, viser at oppsigelsen ikke har hatt andre reelle 

grunner enn å endre en fast stilling til midlertidig, med de fordeler for arbeidsgiver som 

det innebærer. 

(20) Oppsigelsen er også i strid med internasjonale konvensjoner Norge er bundet av. Det 

vises til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 26 og Den europeiske 

menneskerettskonvensjon artikkel 14, jf. artikkel 11 og første tilleggsprotokoll artikkel 1. 

(21) Subsidiært anføres at oppsigelse av A strider mot arbeidsavtalen. Rederiet var klar over at 

han hadde passert 62 år da han ble ansatt. Det må innebære at rederiet aksepterte at 

oppsigelsesadgang på grunn av alder ikke skulle gjelde. 

(22) Prinsipalt kreves erstatning for tapte lønnsinntekter fram til Høyesteretts dom, basert på 

det A hadde i fast lønn med tillegg av en gjennomsnittsberegnet overtidsbetaling. 

Subsidiært kreves erstatning basert på fast lønn. 

(23) A har, med tilslutning av Fellesforbundet for Sjøfolk, nedlagt slik påstand: 

”1. X AS´ oppsigelse av A av 14. mars 2008 er ugyldig. 

 2. X AS dømmes til å betale erstatning til A for økonomisk og ikke-økonomisk 

tap fastsatt etter rettens skjønn. 

 3. X AS betaler sakens omkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett.” 

(24) Ankemotparten, X AS, har i hovedsak gjort gjeldende: 

(25) Lagmannsretten er kommet til riktig resultat når den konkluderer med at oppsigelsen er 

gyldig. 

(26) Når rekkevidden av diskrimineringsforbudet skal fastlegges, er det viktig å ha for øye at 

EU-direktiv 2000/78 ikke er en del av EØS-avtalen, og således ikke er bindende for 

Norge. Det følger av lovforarbeidene at inkorporeringen er skjedd ut fra en 

hensiktsmessighetsvurdering. Dette må bety at man ved tolkingen kan stille seg noe friere 

til direktivet som tolkingsfaktor. Det samme gjelder praksis fra EF-domstolen. En slik 

betraktning er også lagt til grunn i NOU 2009: 14 Et helhetlig diskrimineringsvern, side 

198. Dette betyr at det må være interne norske rettskilder som blir utslagsgivende når 

rekkevidden skal fastlegges. 

(27) Bakgrunnen for aldersgrensen på 62 år, er de spesielle krav som stilles til sjømannsyrket 

som følge av et antatt større psykisk og fysisk arbeidspress enn det som er normalt ved 

arbeid på land. Dette ble senest framholdt i 2006 i forbindelse med innføring av 

diskrimineringsforbudet i sjømannsloven. Det samme har imidlertid vært poengtert også 

ved tidligere lovgivning helt tilbake til etableringen av sjømannspensjonen i 1948. 

(28) Ved innføringen av bestemmelser om diskrimineringsforbud i sjømannsloven fant 

lovgiver at aldersgrensen på 62 år i sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd kunne 5

opprettholdes under henvisning til ”yrkets art og de belastninger dette medfører”. Dette er 

en saklig begrunnelse for å gjøre unntak fra diskrimineringsforbudet på grunn av alder, 

jf. at tilsvarende betraktning ble lagt til grunn på generelt grunnlag i proposisjonen da 

direktiv 2000/78 ble inkorporert i arbeidsmiljøloven i 2004, og at dette senere er gjentatt i 

forbindelse med vedtakelsen av dagens arbeidsmiljølov. 

(29) Det er i Ot.prp. nr. 85 (2005–2006) side 13 vist til at retten til sjømannspensjon oppnås 

ved 60 år, og at sjøfolk som sies opp, derfor vil være økonomisk uavhengig. Lovgiver har 

derfor også vurdert at regelen ikke er uforholdsmessig. 

(30) Det ble for øvrig ikke reist innsigelse mot 62-årsregelen da forslaget om å innføre 

bestemmelser om diskrimineringsforbud var på høring. 

(31) Det foreligger derfor ingen motstrid mellom sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd og § 33, 

jf. § 33 B. Under enhver omstendighet må sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd gå foran 

§ 33, jf. § 33 B etter prinsippet om lex specialis, jf. NOU 2009: 14 side 197. Lovgiver 

besluttet uttrykkelig å opprettholde bestemmelsen etter tilføyelsen av kapittel II A. 

(32) Det er ikke noe som taler for at 62-årsregelen strider mot direktivet eller praksis fra EFdomstolen. Både artikkel 6 nr. 1 og fortalen punkt 25 til direktivet forutsetter at det kan 

gis aldersdiskriminerende regler innenfor rammen av nasjonal lovgivning hvor dette 

fremmer legitime formål. Helse- og sikkerhetsmessige hensyn tilfredstiller et slikt krav. 

Dette er dessuten et område der det gjelder en vid skjønnsmargin for nasjonal lovgivning, 

noe som er poengtert i gjentatte avgjørelser fra EF-domstolen. 

(33) Oppsigelsesadgangen etter sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd er ikke i strid med 

menneskerettskonvensjoner. Retten til arbeid er ikke konvensjonsfestet i EMK og kan 

ikke utledes av artikkel 11 og første tilleggsprotokoll artikkel 1, slik den ankende part 

hevder. Siden 62-årsregelen er basert på ”reasonable and objective criteria” strider den 

heller ikke mot SP artikkel 26, jf. saken Love mot Australia fra FNs 

menneskerettskomité. 

(34) At A var passert 62 år da han ble ansatt, fratar ikke X retten til å benytte adgangen til å si 

ham opp på grunn av alder. Ansettelsesavtalen har ingen bestemmelse om at det for ham 

skal gjelde en bestemt aldersgrense. Lovens regel må derfor gjelde. 

(35) Subsidiært anføres at A, på linje med de øvrige ansatte, ville ha blitt sagt opp innen 

utgangen av november 2008, og at dette må legges til grunn ved erstatningsberegningen. 

(36) X AS har nedlagt slik påstand: 

”1. Anken forkastes. 

 2. A og Fellesforbundet for Sjøfolk dømmes in solidum til å betale X AS´ 

omkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett.” 

(37) Jeg er kommet til at anken ikke fører fram. 

(38) Sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd første punktum lyder: 6

”Oppsigelse med fratreden før fylte 62 år som alene skyldes at sjømannen har rett til 

pensjon etter lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn, skal ikke 

ansees å ha saklig grunn.” 

(39) Bestemmelsen er forstått slik at oppsigelse av sjømann som har opptjent full 

sjømannspensjon, etter fylte 62 år kan skje utelukkende med henvisning til 

vedkommendes alder. Dette kan også uttrykkes slik at sjømann etter fylte 62 år ikke 

lenger nyter godt av lovens alminnelige oppsigelsesvern. Når bestemmelsen sies å angi 

aldersgrensen for sjøfolk, er det i denne betydningen begrepet aldersgrense benyttes. 

(40) En tilsvarende bestemmelse ble inntatt i sjømannsloven 17. juli 1953 nr. 25 da den ble 

vedtatt. Den gang var bestemmelsen om tap av oppsigelsesvern ikke knyttet til en bestemt 

alder, men betinget av at rett til full sjømannspensjon inntrådte ved fratreden. Det ble i 

forarbeidene poengtert at regelen tilsvarte den som gjaldt i arbeidervernloven ved 

oppnådd pensjonsalder. 

(41) Sjømannspensjonen hadde den gang som nå en alminnelig pensjonsalder på 60 år, mot 

den gang 70 år for alminnelig alderstrygd. Det var bred enighet om behovet for en 

særskilt pensjonsording for sjøfolk med en lavere pensjonsalder enn det som ellers gjaldt. 

I forarbeidene til sjømannspensjonsloven ble det vist til at ”sjømannsyrket fører med seg 

forholdsvis stor påkjenning og risiko for utøverne og setter særlige krav til dem både med 

omsyn på fysisk og psykisk utrustning. … Sjømenn blir forholdsvis hurtig konkurrert ut 

av yngre som kommer til. Sjømannsyrket er derfor ikke noe yrke for eldre arbeidstakere, 

men et yrke som krever lavere pensjonsalder enn de fleste andre yrker”, jf. 

utvalgsinnstilling om pensjonsordning for sjømenn, avgitt 6. november 1946 side 18. 

(42) Bestemmelsen ble – med en noe annen ordlyd – videreført i gjeldende sjømannslov av 

1975. Nåværende ordlyd kom inn ved lovendring i 1985. Om behovet for en særskilt 

aldersgrense for sjøfolk het det i Ot.prp. nr. 26 (1984–85) side 11: 

”Forholdene til sjøs og til lands er ikke fullt ut sammenlignbare på dette punkt. 24-

timers samfunnet til sjøs, med antatt større psykisk og fysisk arbeidspress enn til lands, 

har begrunnet de spesielt strenge helseforskrifter. Videre følger av sjømannslov og 

folketrygdlovens bestemmelser at en person kan ansees arbeidsufør som sjømann, uten 

at han derfor ville vært ufør for yrke i land. Ufra denne bakgrunn opererer Lov om 

pensjonstrygd for sjømenn med en normal pensjonsalder på 60 år, men med mulighet til 

å opparbeide rettigheter inntil 62 år. Departementet er enig med Direktoratet for sjømenn

i at oppsigelsesvern frem til fylte 62 år da vil være passende og i samsvar med prinsippet 

i arbeidsmiljøloven om 67 og 70 år.”

(43) Ved lov 16. februar 2007 nr. 8 ble sjømannsloven gitt et nytt kapittel II A med overskrift 

Forbud mot diskriminering. Lovendringen trådte i kraft 1. mars 2007. Ved denne 

lovendringen fikk sjømannsloven tilsvarende bestemmelser om diskriminering som dem 

som i 2004 var blitt innført som nytt kapittel X A i arbeidsmiljøloven av 1977, og som var 

blitt videreført i kapittel 13 i arbeidsmiljøloven 17. juni 2005 nr. 62. 

(44) Av lovens § 33 følger at ”(d)irekte og indirekte diskriminering på grunn av politisk syn, 

medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemning eller 

alder er forbudt”. Av lovens § 33 A første ledd bokstav d framgår at bestemmelsen også 

gjelder ved opphør av arbeidsforholdet. Paragraf 33 B gjelder unntak fra forbudet mot 

diskriminering. I andre ledd er inntatt en særbestemmelse om unntak fra 7

diskrimineringsforbudet som blant annet gjelder diskriminering på grunn av alder, og som 

går lenger enn det alminnelige unntaket som er inntatt i første ledd. Bestemmelsen lyder: 

”Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål og som ikke er 

uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles er ikke i strid 

med forbudet mot indirekte diskriminering, diskriminering på grunn av alder eller 

diskriminering av arbeidstaker som arbeider deltid eller er midlertidig ansatt.” 

(45) Spørsmålet som saken reiser, er om innføringen av bestemmelsene om forbud mot 

diskriminering i sjømannsloven har medført at § 19 nr. 1 sjette ledd ikke lenger gir rettslig 

grunnlag for å si opp sjøfolk utelukkende på grunn av alder når de har passert 62 år. 

(46) Før jeg går inn på dette, skal jeg se nærmere på bakgrunnen for innføringen av disse 

reglene i arbeidsmiljøloven og sjømannsloven. Denne er å finne i EUs rådsdirektiv 

2000/78 (heretter direktiv 2000/78) om gjennomføring av prinsippet om likebehandling i 

arbeidslivet – også kalt rammedirektivet. Direktivet er hjemlet i EF-traktaten artikkel 13 

om likestilling uavhengig av kjønn, rase, etnisk opprinnelse, religion, tro, handikap, alder 

eller seksuell legning. Denne artikkelen har ikke noen parallell bestemmelse i EØSavtalen, noe som innebærer at EFTA-landene ikke er rettslig forpliktet til å inkorporere 

direktivet i sin lovgivning. Norge valgte likevel å implementere direktivet som ordinær 

lovgivning uavhengig av forpliktelsene etter EØS-avtalen. 

(47) I Ot.prp. nr. 85 (2005–2006) side 13 foretar departementet en vurdering av om 

sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd strider mot direktivets diskrimineringsforbud. 

Departementet uttaler: 

”Sjømannslovens § 19 nr. 1 sjette ledd forstås slik at en sjømann er vernet mot 

oppsigelse på grunn av alder før fylte 62 år. Rett til sjømannspensjon oppnås allerede 

ved fylte 60 år. Det foreligger imidlertid ingen pliktmessig avgangsalder etter 

sjømannsloven. Til sammenligning kan nevnes at Arbeids- og sosialdepartementet i 

forhold til den generelle aldersgrense på 70 år konkluderte med at den kan videreføres 

uten å stride mot diskrimineringsforbudet. Det er hensyn som taler for at det samme 

skal legges til grunn i forhold til sjømannslovens grense på 62 år. På bakgrunn av yrkets 

art og de belastninger dette medfører, synes det naturlig at det opereres med en lavere 

aldersgrense. Det forhold at man oppnår rett til sjømannspensjon ved 60 år og derfor er 

økonomisk uavhengig taler for at grensen på 62 år ikke er i strid med direktivet. 

Forskjellsbehandling på grunn av alder før fylte 62 år vil derimot være et brudd på 

direktivets diskrimineringsforbud.”

(48) Departementet konkluderte altså med at det på grunn av ”yrkets art og de belastninger 

dette medfører”, fortsatt er berettiget å operere med en lavere aldersgrense for sjøfolk enn 

det som ellers gjelder, og at retten til sjømannspensjon fra fylte 60 år tilsa at 

bestemmelsen ikke stred mot direktivet. 

(49) Departementets forslag til lovendringer fikk tilslutning fra stortingskomiteen, blant annet 

under henvisning til at det var stor enighet blant høringsinstansene om de endringer som 

ble foreslått. 

(50) Som påpekt var Norge ikke forpliktet til å inkorporere direktivet. Stortinget sto således 

fritt til om og i hvilken grad reglene som følger av direktivet, skulle innføres som norsk 

lov. Ut fra en slik betraktning kan det anføres at direktivet som sådan ikke her kan få 

betydning som rettskilde når lovgiver ved lovens vedtakelse konkluderte med at 8

sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd skulle videreføres ved siden av de nye 

lovbestemmelsene om forbud mot diskriminering. Her gjelder prinsippet om lex specialis. 

(51) Det kan imidlertid reises spørsmål om lovgiver ikke bare har ønsket å implementere 

direktivets bestemmelser, men også har forutsatt at direktivet, med det innhold det måtte 

ha etter EF-domstolens praksis, uten reservasjoner skal legges til grunn ved tolking og 

praktisering av lovens regler. Hvis dette er tilfelle, vil ikke lovgivers konklusjon om at 

sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd kan videreføres, uten videre være avgjørende. 

Proposisjonen må i så fall forstås slik at konklusjonen bare er basert på en formodning om 

hva som kan godtas av aldersdiskriminering ved oppsigelse av sjøfolk, men at noe annet 

skal gjelde dersom det skulle vise seg at en slik formodning ikke holder – det vil si at 

bestemmelsen strider mot det som følger av direktivet. 

(52) Jeg finner det noe uklart hva som egentlig har vært forutsetningen på dette punkt. 

Forarbeidene gir ikke noe entydig inntrykk. Ved inkorporeringen i arbeidsmiljøloven i 

2004 uttalte departementet om forholdet til lover og avtaler som gjelder aldersgrenser, 

jf. Ot.prp. nr. 104 (2002–2003) side 30: 

”Departementet legger imidlertid til grunn at en innføring av et forbud mot 

forskjellsbehandling på grunn av alder ikke skal rokke ved dagens rettstilstand. 

Forbudet mot aldersdiskriminering er således ikke ment å innebære et forbud mot å 

innføre eller opprettholde bestemmelser og avtaleklausuler som fastsetter en bestemt 

avgangsalder.”

(53) I fortsettelsen uttaler departementet at dette skal gjelde inntil forholdet til direktivet er 

utredet og konsekvensvurdert, og bebuder at et slikt arbeid skal igangsettes. Uttalelsen 

peker i retning av at bestemmelser i loven er ment å gjelde uavhengig av hva som måtte 

følge av direktivet, noe Norge, som nevnt, sto fritt til å bestemme. 

(54) Senere har imidlertid departementet uttalt i Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) side 196–197, som 

ligger til grunn for arbeidsmiljøloven av 2005, at:

” Dersom det oppstår tvist om bestemmelser i lovgivningen, tariffavtaler eller 

individuelle avtaler inneholder bestemmelser om aldersgrenser som er i strid med 

lovens forbud mot aldersdiskriminering, må saken prøves rettslig og det vil være opp til 

domstolene i hvert enkelt tilfelle å foreta en konkret vurdering av hvorvidt en 

aldersgrense har et saklig formål i samsvar med betingelser for unntak i 

arbeidsmiljøloven § 54 D nr. 3.” 

(55) Her forutsettes det at domstolene skal avklare forholdet mellom lovbestemmelser om 

aldersgrenser og lovens regel om unntak fra aldersdiskriminering dersom det oppstår tvist 

om spørsmålet – det vil si om aldersgrenseregelens formål kan forsvares sammenholdt 

med unntaksbestemmelsens kriterier. Det er vanskelig å forstå denne uttalelsen annerledes 

enn at domstolene da forutsettes å skulle henholde seg til direktivet når det skal fastlegges 

hvilke krav unntaksbestemmelsen stiller for at en aldersgrenseregel skal kunne 

opprettholdes. 

(56) Jeg er på denne bakgrunn blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig å konstatere at 

departementet med tilslutning av stortingskomiteen ved innføringen av 

diskrimineringsbestemmelsene i sjømannsloven, konkluderte med at § 19 nr. 1 sjette ledd 

var forenlig med direktivet. Domstolene må som utgangspunkt vurdere spørsmålet på 9

selvstendig grunnlag på bakgrunn av de samme rettskilder som ville gjelde dersom 

spørsmålet hadde blitt forelagt EF-domstolen. 

(57) Før jeg går inn på en slik vurdering, skal jeg se nærmere på de aktuelle bestemmelsene i 

direktivet. 

(58) Forbudet mot diskriminering følger av artikkel 2 nr. 1, sammenholdt med artikkel 1. 

Artikkel 2 nr. 1 lyder (i dansk oversettelse): 

”I dette direktiv betyder princippet om ligebehandling, at ingen må udsættes for nogen 

form for direkte eller indirekte forskelsbehandling af nogen af de i artikel 1 anførdte 

grunne.” 

(59) Artikkel 1 lyder: 

”Formålet med dette direktiv er, med henblikk på at gennemføre princippet om 

ligebehandling i medlemsstaterne, at fastlægge en generel ramme for bekæmpelsen af 

forskelsbehandling med hensyn til beskæftigelse og erhverv på grund af religion eller 

tro, handicap, alder eller seksuell orientering.” 

(60) I artikkel 2 nr. 2 gis det regler for når ulovlig forskjellsbehandling foreligger, både direkte 

og indirekte. 

(61) I direktivets fortale pkt. 25 er forskjellsbehandling på grunn av alder særskilt omtalt. Her 

heter det: 

”Ulige behandling på grunn af alder kan dog være berettiget under visse 

omstændigheder og kræver derfor særlige bestemmelser, der kan variere alt efter 

situationen i medlemsstaterne. Det er afgørende at skelne mellem ulige behandling, der 

er berettiget, især under hensyn til legitime beskæftigelses-, arbejdsmarkeds- og 

erhvervsuddannelsespolitiske mål, og forskjelsbehandling, der skal forbydes.” 

(62) Det forutsettes her at det kan foreligge et særskilt behov for å tillate ulik behandling på 

grunn av alder ”alt efter situationen i medlemsstaterne”. Det åpnes med andre ord for en 

noe videre adgang til forskjellsbehandling på grunn av alder enn det som ellers gjelder der 

forskjellsbehandlingen er gjort ut fra de grunner som er oppregnet i artikkel 1. Dette har 

kommet direkte til uttrykk i direktivets artikkel 6 nr. 1 om berettigelse av ulik behandling 

på grunn av alder, som er den sentrale direktivbestemmelsen som sjømannslovens § 19 nr. 

1 sjette ledd må vurderes mot. Det er den innledende del av artikkel 6 nr. 1 som har 

interesse. Denne lyder: 

”Uansett artikkel 2, stk. 2, kan medlemsstaterne bestemme, at ulige behandling på 

grund af alder ikke udgør forskelsbehandling, hvis den er objektivt og rimeligt 

begrundet i et legitimt formål inden for rammerne af den nationale ret, bl.a. legitime 

beskæftigelses-, arbejdsmarkeds- og erhvervsuddannelsespolitiske mål, og hvis midlerne 

til at opfylde det pågældende formål er hensigtsmæssige og nødvendige. …” 

(63) I avgjørelser som gjelder artikkel 6 er det av EF-domstolen slått fast at det gjelder en vid 

skjønnsmargin for nasjonalstatene på dette området. Dette gjelder både med hensyn til å 

fastlegge de formål som man vil fremme innenfor sosialpolitikk og arbeidsliv, og med 

hensyn til hvilke midler som kan fremme slike målsetninger, herunder bestemmelser som 

innebærer aldersdiskriminering. Dette er også i samsvar med punkt 25 i fortalen som 

uttrykkelig viser til behovet for særbestemmelser ut fra varierende behov i 10

medlemsstatene. Det samme følger av artikkel 6 nr. 1 som tillater forskjellsbehandling på 

grunn av alder hvis dette er objektivt og rimelig begrunnet i et legitimt formål ”inden for 

rammerne af den nationale ret.” På den annen side poengterer EF-domstolen at 

skjønnsmarginen ikke kan være så vid at det gjør forbudet mot aldersdiskriminering 

illusorisk. Jeg viser til sak C-144/04 Mangold, premiss 63, sak C-411/05 Palacios de la 

Villa, premiss 68 og sak C-388/07, Age Concern, premiss 51. 

(64) Det er også en problemstilling om direktivet er slik å forstå at spørsmålet om 

diskrimineringsforbudet er overtrådt må vurderes for hver enkelt ansatt eller om det kan 

foretas en gruppebetraktning. Dette er vurdert av departementet i Ot.prp. nr. 54 (2008–

2009), som blant annet tar opp spørsmålet om gjeldende aldersgrense for 

oppsigelsesvernet på 70 år i arbeidsmiljøloven bør beholdes. I forbindelse med drøftelsen 

av adgangen til å ha denne type aldersbasert forskjellsbehandling drøfter departementet 

problemstillingen på side 60. Her uttales: 

”Adgangen til gruppetenkning i forhold til unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 

13-3 annet ledd finner etter departementets syn støtte i sak C-411/05 (de la Villa), hvor 

domstolen kommer til at den lovmessige adgangen til å opprette tariffavtaler med 

pliktmessig avgangsalder i forbindelse med pensjon ikke er i strid med direktivet 

såfremt det kan knyttes til et saklig formål vedrørende sysselsettingspolitikk og 

arbeidsmarkedet, og heller ikke er uforholdsmessig inngripende. I dette ligger det implisitt 

at man åpner for en gruppetilnærming.”

(65) Jeg er enig i det departementet her uttaler. Vurderingen av om aldersdiskrimineringen er i 

samsvar med direktivets artikkel 6 nr. 1 må kunne skje ut fra en gruppetilnærming. 

(66) Jeg ser så på de generelle prinsipper for domsstolskontroll med aldersdiskriminerende 

bestemmelser som kan utledes av EF-domstolens praksis. Jeg tar utgangspunkt i saken 

Age Concern. 

(67) Av premiss 35 følger at det er kriteriene i artikkel 6 nr. 1 som vil være avgjørende for om 

ulik behandling på grunn av alder er en ulovlig forskjellsbehandling. Det følger videre av 

premiss 45, 47 og 52 at det tilkommer den nasjonale domstol å etterprøve om 

aldersdiskriminerende bestemmelser fastsatt av nasjonale myndigheter, har legitme 

formål, og er hensiktsmessige og nødvendige, jf. kriteriene i artikkel 6 nr. 1. Av dommens 

premiss 44 og 46 framgår at de formål som kan anses legitime, er sosialpolitiske formål, 

og at oppregningen i artikkel 6 nr. 1 i sysselsettings-, arbeidsmarkeds- og 

yrkesutdanningspolitiske formål ikke er ment å være uttømmende. Endelig nevner jeg at 

det i premiss 67 pålegges medlemsstatene bevisbyrden for at formålet som angis som 

begrunnelse, er i samsvar med direktivet, og det presiseres at det stilles strenge krav. 

(68) Jeg går så over til å se nærmere på de hensyn som begrunner 62-årsregelen i 

sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd. Som jeg allerede har redegjort for, er det i 

forarbeidene ved flere anledninger vist til de ansattes helse og sikkerhet. Begrepet 

sikkerhet må her tas i vid forstand. Foruten hensynet til de sjømenn som har passert 62 år, 

siktes det her også til skipets sikkerhet så vel som det øvrige mannskap. Det kan ikke 

være tvil om at dette er formål som ligger innenfor det som etter direktivets artikkel 6 nr. 

1 kan begrunne forskjellsbehandling i form av lavere aldersgrense for oppsigelsesvernet 

enn det som ellers gjelder i samfunnet. Det må videre i all hovedsak være opp til lovgiver 

å vurdere om disse formålene er sterke nok til å begrunne regelen, jf. det jeg har vist til 

fra EF-domstolens praksis om den vide skjønnsmarginen for nasjonalstaten. 11

(69) A har med tyngde anført at forholdene innen sjøfarten har forandret seg, og at den helse- 

og sikkerhetsmessige situasjonen for sjøfolk ikke lenger atskiller seg fra 

normalsituasjonen på land. Man finner heller ikke – hevdes det – tilsvarende lav 

aldersgrense i andre land. Det er videre holdt fram at forholdene på hotellskip som går i 

nære farvann, slik som tilfellet er for fartøyet til X, gjør det særlig urimelig med en 

særregel som også omfatter sjøfolk på båter av denne kategori. Endelig er det argumentert 

med at sjømannspensjonen, på grunn av den betydelige inntektsreduksjonen som vil 

inntre ved en alder av 62 år, ikke kan gjøre ordningen berettiget. 

(70) Jeg er enig i at de forhold som den ankende part her har trukket fram, gjør at det ut fra en 

forholdsmessighetsvurdering kan reises spørsmål om en særaldersgrense på 62 år for 

sjøfolk er forenlig med direktiv 2000/78. Den vide skjønnsmargin som gjelder på dette 

området, tilsier imidlertid at avveiningen av de kryssende hensyn her i hovedsak må høre 

under lovgivers løpende vurdering. Jeg minner i den forbindelse om at regelen beror på 

lovgivers bevisste valg, både om at grensen skal gå ved 62 år, og at den skal gjelde som 

en generell ordning for næringen, både innenriks og utenriks skipsfart. Den omstendighet 

at det her er tale om et direktiv som Norge ikke var folkerettslig forpliktet til å 

inkorporere, men hvor dette berodde på en hensiktsmessighetsvurdering fra lovgivers 

side, tilsier etter mitt syn at det i tvilstilfelle, slik som i vår sak, bør vises en særlig 

tilbakeholdenhet med å sette til side den vurdering som lovgiver ved samme anledning 

gjorde da bestemmelsen i § 19 nr. 1 sjette ledd ble besluttet opprettholdt. 

(71) Jeg er på denne bakgrunn kommet til at aldersgrensen for oppsigelsesvernet for sjøfolk på 

62 år ikke strider mot artikkel 6 nr. 1 i direktiv 2000/78. 

(72) A har også anført at sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd strider mot 

menneskerettskonvensjoner som Norge er bundet av, og som ved menneskerettsloven § 3 

er gitt forrang foran norsk lov. 

(73) For det første anføres at bestemmelsen strider mot diskrimineringsforbudet i EMK 

artikkel 14. Diskrimineringsforbudet i artikkel 14 knytter seg til utøvelsen av rettigheter 

og friheter som er fastlagt i konvensjonen. Den rettighet som A hevder diskrimineringen 

angår, er retten til arbeid. A mener denne retten kan utledes av konvensjonens artikkel 11 

om forsamlings- og foreningsfrihet og konvensjonens første tilleggsprotokoll artikkel 1, 

også kalt P 1-1. 

(74) Jeg nøyer meg med å bemerke at jeg ikke kan se at det foreligger praksis fra Den 

europeiske menneskerettsdomstol som kan underbygge en slik forståelse av 

konvensjonen. Etter min mening må det, i et tilfelle som dette, være en forutsetning for at 

en slik regel skal kunne legges til grunn og gjøres gjeldende som intern norsk rett, at den 

kan forankres i en slik praksis, jf. Rt. 2000 side 996 Bøhler side 1008-1009. 

(75) A har videre anført at sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd strider mot artikkel 26 i FNkonvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP). I sak Love mot Australia for FNs 

menneskerettskomité, communication No. 983/2001, vurderte komiteen hvorvidt en 

tvungen aldersgrense på 60 år for piloter var i strid med diskrimineringsforbudet i artikkel 

26. Etter å ha slått fast at artikkel 26 også beskytter mot aldersdiskriminering, konkluderer 

den likevel med at artikkel 26 ikke var overtrådt i dette tilfellet. Det ble vist til at 

aldersgrensen var satt ut fra sikkerhetshensyn, og at dette var et legitimt formål. Ettersom 12

komiteen ikke kunne se at aldersgrensen på 60 år ikke var basert på objektive og rimelige 

grunner, ble denne ikke ansett å stride mot artikkel 26, jf. premiss 8.2 og 8.3. 

(76) Etter min mening må det samme bli konklusjonen i vår sak. Slik direktiv 2000/78 er 

formulert, antar jeg at det går lenger i å beskytte mot diskriminering enn det som kan 

utledes av den mer generelt formulerte artikkel 26 i SP. Jeg legger også til grunn at det for 

SP, på et område som dette, vil gjelde en tilsvarende vid skjønnsmargin for 

nasjonalstatene som for direktiv 2000/78. 

(77) A har subsidiært anført at siden han ble ansatt etter å ha fylt 62 år, og uten å ha blitt 

varslet om at oppsigelsesretten etter sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd likevel kunne bli 

gjort gjeldende, må ansettelseskontrakten forstås slik at X dermed har frasagt seg retten til 

å si ham opp. 

(78) Anførselen kan etter min mening ikke føre fram. Loven er generelt formulert uten noen 

særbestemmelse for ansettelse etter fylte 62 år. Den må derfor gjelde selv om A hadde 

fylt 62 år da han ble ansatt. Og selve ansettelsen av A etter fylte 62 år kan ikke tolkes slik 

at arbeidsgiver på avtalerettslig grunnlag hadde bundet seg til noen annen aldersgrense. 

(79) Anken har etter dette ikke ført fram. Den har imidlertid reist prinsipielle spørsmål der 

løsningen ikke har vært opplagt. Jeg er derfor kommet til at sakskostnader ikke bør 

tilkjennes for noen instans, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. 

(80) Jeg stemmer for denne 

D O M : 

1. Anken forkastes. 

2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans. 

(81) Dommer Bårdsen: Jeg er kommet til at anken fører frem, ettersom oppsigelsen av A må 

anses aldersdiskriminerende. 

(82) Forbudet mot aldersdiskriminering i sjømannsloven § 33 og § 33 B må tolkes og 

anvendes i tråd med direktiv 2000/78/EF, slik dette er forstått i EF-domstolens praksis. 

Jeg nevner i denne forbindelse mandatet for det regjeringsoppnevnte Arbeidslivsutvalget 

– inntatt i NOU 2003: 2 Skjerpet vern mot diskriminering i arbeidslivet side 7 – hvor det 

blant annet heter: 

”Rådsdirektiv 2000/78/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling i 

arbeidslivet … inngår i EUs ikke-diskrimineringspakke. Implementering av EUs ikkediskrimineringspakke inngår som et viktig element i arbeidet med å verne utsatte 

gruppers rettstilling, som står sentralt i Regjeringens politikk. 

Målsettingen er at Norge skal ha et vern på dette området som minst er på høyde med 

EU og innen de frister som EU har satt. Vi legger opp til at direktivet om ikkediskriminering i arbeidslivet skal implementeres i norsk rett innen 2. desember 2003, 

som er implementeringsfristen for direktivet.” 13

(83) Formuleringen om et vern ”minst på høyde med EU” er ikke uttrykkelig gjentatt senere, 

og det er usikkert hvor langt dette rekker med hensyn til et sterkere vern enn det som 

følger av direktivet. Men jeg har ikke funnet holdepunkter for at lovgiver så for seg at de 

nye regler om vern mot blant annet aldersdiskriminering ikke skulle være på høyde med 

direktivet. Jeg viser til Ot.prp. nr. 85 (2005–2006) side 5, hvor departementet uten 

reservasjoner fremhever at direktiv 2000/78/EF foreløpig ikke er hjemlet i EØS-avtalen, 

men at det ”likevel er gjennomført i norsk rett”, jf. også side 7 i proposisjonen, hvor det 

fremheves at direktivet ”allerede er gjennomført”. Da man valgte å opprettholde 

aldersgrensen i § 19 nr. 1 sjette ledd var dette – slik jeg leser forarbeidene i sammenheng 

– altså basert på den forutsetning at en generell grense på 62 år for sjøfolk ville være 

forenlig med direktivets diskrimineringsforbud og sjømannsloven § 33 og § 33 B. Jeg har 

ikke funnet holdepunkter for at man ønsket denne aldersgrensen opprettholdt også dersom 

den skulle vise seg i strid med direktivet. 

(84) Det er etter mitt syn ikke tvilsomt at domstolene i en konkret sak om oppsigelse må ta 

stilling til om vilkårene for å tillate aldersbasert forskjellsbehandling er oppfylt. Dette 

gjelder enten den aktuelle aldersgrensen følger av lov, tariffavtale eller individuell 

arbeidskontrakt. Jeg viser i denne forbindelse til direktivet artikkel 9 nr. 1. Dette er også 

lagt til grunn i Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) side 196–197, hvor man for den alminnelige 

bestemmelsen om aldersdiskriminering i arbeidsmiljøloven 1977 § 54 D nr. 3 fremhever 

at ”det vil være opp til domstolene i hvert enkelt tilfelle å foreta en konkret vurdering av 

hvorvidt en aldersgrense har et saklig formål i samsvar med betingelsene for unntak”. Det 

samme må gjelde for de særskilte regler i sjømannsloven. 

(85) For domstolene vil prøvingen knytte seg til om det kan påvises legitime grunner som gjør 

den aktuelle aldersbaserte forskjellsbehandlingen til et egnet, nødvendig og 

forholdsmessig tiltak, jf. EF-domstolens dom 5. mars 2009 i sak C-388/07 (Age 

Concern), særlig avsnitt 47–52. Dette er i grove trekk de samme rammene som FNs 

Menneskerettskomité har lagt til grunn når det gjelder diskrimineringsforbudet i SP 

artikkel 26, jf. uttalelse 28. april 2003 i sak 983/2001 Love mfl. mot Australia avsnitt 8.2. 

Slik saken står går jeg ikke inn på de forskjeller som likevel kan tenkes å foreligge. I det 

følgende har jeg fokus på direktivet, jf. også sjømannsloven § 33 og § 33 B. 

(86) I vår sak foreligger det direkte forskjellsbehandling, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav a og 

artikkel 1: Sjøfolk over 62 år nyter et svakere stillingsvern enn yngre sjøfolk, og et 

svakere vern enn det som i alminnelighet gjelder for andre yrkesgrupper. Spørsmålet er 

om denne forskjellsbehandlingen er berettiget etter direktivets artikkel 6 nr. 1 og 

sjømannsloven § 33 B. Jeg antar at denne vurderingen i vår sak kan basere seg på en 

gruppetilnærming, slik også førstvoterende har lagt til grunn. 

(87) Det er etter mitt syn klart at den lavere pensjonsalder for sjøfolk i sin tid var velgrunnet, 

og at den i noen grad nok også måtte oppfattes som et gode for sjøfolkene selv. Jeg viser 

til det førstvoterende har sagt om dette. Og da man for 25 år siden utvidet 

oppsigelsesvernet fra 60 til 62 år, var det i hvert fall ingen strid om aldersgrensen, 

jf. Ot.prp. nr. 26 (1984–1985) side 33. Men direktivets og sjømannslovens 

diskrimineringsvern vil etter mitt syn – om det skal ha den nødvendige rekkevidde og 

realitet – innebære at forskjellsbehandlingen også må kunne begrunnes under nåtidige 

forhold, og at domstolene må påse at det foreligger et tilstrekkelig oppdatert og aktuelt 

grunnlag. Forskjellsbehandling som ikke lenger er nødvendig eller forholdsmessig, bør 

ikke lovlig kunne opprettholdes under henvisning til fortidens behov. 14

(88) A har vist til de betydelige endringer som har funnet sted innenfor sjøfartsnæringen, og 

fremhevet at disse har påvirket nettopp de helse- og sikkerhetsmessige forhold som i sin 

tid tilsa den lave aldersgrensen. Det er i så måte illustrerende at han selv først ble ansatt 

etter fylte 62 år, og fikk tilbud om fortsatt – men midlertidig – ansettelse umiddelbart 

etter oppsigelsen. 

(89) Også jeg legger til grunn at det over tid har funnet sted en vidtgående utvikling, og jeg er 

enig i at det nå er rimelig å spørre om aldersgrensen på 62 år er velgrunnet. Det er i en 

slik situasjon nærliggende å undersøke hvilke overveielser lovgiver gjorde da man for 

ganske få år siden valgte å opprettholde grensen på 62 år i § 19 nr. 1 sjette ledd, samtidig 

som man implementerte direktiv 2000/78/EF i sjømannsloven § 33 og § 33 B. 

(90) Førstvoterende har allerede sitert de sentrale delene av Ot.prp. nr. 85 (2005–2006) side 

13, hvor det bærende synspunktet er at ut fra ”yrkets art og de belastningene dette 

medfører, synes det naturlig at det opereres med en lavere aldergrense”. Ut over dette sies 

det lite som kan kaste lys over hvordan man i 2005 oppfattet behovet for denne 

aldersgrensen. Vurderingen som gis er svært kort, generell og overfladisk. Og det er så 

langt jeg har kunnet se heller ikke i de øvrige forarbeidene til denne lovendringen noe 

som tyder på at man forholdt seg til at rammebetingelsene for sjøfolk var ganske andre 

enn bare 20 år tidligere, og eventuelt tilsa en ytterligere heving av aldersgrensen siden den 

forrige endringen i 1985. 

(91) Jeg har – ikke minst ut fra den betydelige frihet lovgiver må ha på dette feltet – vært i 

atskillig tvil. Men jeg finner å måtte legge avgjørende vekt på at man ved lovendringen i 

2007 ikke foretok en oppdatert og samlet vurdering av behovet for en så lav grense som 

62 år. Det foreligge da ikke noe tilfredstillende grunnlag for å kunne konkludere med at 

aldersgrensen også i dag tjener legitime hensyn, og er egnet, nødvendig og 

forholdsmessig. 

(92) Oppsigelsen av A må etter dette kjennes ugyldig. 

(93) Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, går jeg ikke inn på 

erstatningsspørsmålet. 

(94) Dommer Flock: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende. 

(95) Selv om Norge ikke har vært forpliktet til det, har man valgt å gjennomføre EUs 

rådsdirektiv 2000/78 i lovgivningen, slik førstvoterende har redegjort for. Jeg kan 

imidlertid ikke se at det er tilstrekkelige holdepunkter for at lovgiveren har forutsatt at 

direktivet skal supplere bestemmelsen i sjømannsloven § 19 nr. 1 sjette ledd, som ble 

besluttet opprettholdt ved gjennomføringen av direktivet. Slik jeg ser det, må saken derfor 

avgjøres ved at denne bestemmelsen anvendes. Jeg kan da ikke se at oppsigelsen av A er 

ugyldig, og viser til førstvoterendes votum. 

(96) Når det gjelder de øvrige spørsmål, om forholdet til bestemmelser i EMK og FNkonvensjonen om sivile og politiske rettigheter, samt om oppsigelsesvernet ved ansettelse 

etter fylte 62 år, er jeg enig med førstvoterende og viser til hans votum. 15

(97) Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med 

tredjevoterende, dommer Flock. 

(98) Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med

førstvoterende, dommer Tønder. 

(99) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne 

D O M : 

1. Anken forkastes. 

2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans. 

Riktig utskrift bekreftes: